Samlingen av middelalderens kirkekunst ved Universitetsmuseet i Bergen er blant de fineste i sitt slag i Europa. Museet ble grunnlagt i 1825, som «Bergens Museum», av Wilhelm Frimann Koren Christie (1778-1849). Han hadde vært med i Eidsvollforsamlingen i 1814 og ble Norges første stortingspresident. I museumssammenheng arbeidet han tett sammen med biskopen i Bergen, Jacob Neumann (1772-1848). Museet, som hadde som formål å dokumentere og stille ut Vestlandets natur- og kulturhistorie, ble tidlig en sentral forskningsinstitusjon, og dannet grunnlaget for Universitetet i Bergen som ble etablert i 1946. De kulturhistoriske samlingene har siden 1927 vært stilt ut i en nyrenessansebygning tegnet av arkitekt Egill Reimers sr. (1878-1946).

De fleste gjenstandene kommer fra kirker på Vestlandet. Gjenstandenes stil, teknikk og ikonografi gjenspeiler likevel de mange kulturelle båndene som knyttet regionen til andre deler av Norge og Europa. Dette gjelder ikke minst områdene rundt Nordsjøen (Storbritannia, Nederlandene, Tyskland og Danmark), men også sør til Middelhavet og til Det nære Østen.

Samlingen tok hovedsakelig form på midten av 1800-tallet, i en tid da mange middelalderkirker ble revet i Norge og erstattet av større og mer moderne kirkebygninger. Christie og Neumann ville redde den unike arven fra middelalderkirkene, og de var spesielt opptatt av gjenstander fra før reformasjonen i 1536-37. Museets vedtekter fra 1833 nevner: «(…) Levninger af den catholske Cultus» som «gamle Altertavler, Crucifixer, Reliquier og Reliquieskriin, Helgenbilleder, Processionsstave, Processionsfaner, Røgelses- og Vievandskar, Döpefunter, Döpebækkener, gamle Liigstene m:m:».

Middelalderens stavkirker i tre, med sine rike utskjæringer, er særegne for Norge. I dag står det kun 27 stavkirker igjen, etter at mange ble revet på 1800-tallet. Deler fra en rekke revne stavkirker kom til Bergens Museum. Samlingen omfatter flere fint utskårne portaler og dørvanger, som gjenspeiler hvordan vikingenes treskjærertradisjonen ble kristnet etter 1000-tallet.

I bygdene på Vestlandet overlevde mye kirkeinventar hundreårene etter reformasjonen. Mange gjenstander var fortsatt i bruk i lutherske kirker. De kunne bli brukt på nye måter, tolerert eller rett og slett stuet vekk på kirkeloftet og glemt. I et relativt fattig land, som Norge var i århundrene etter reformasjonen, kunne det eldre inventaret også bli stående fordi man manglet økonomi til nyanskaffelser. Alle disse faktorene har gjort kirkekunstsamlingen ved Universitetsmuseet i Bergen til et glimrende eksempel på det som er blitt kalt «lutherdommens bevarende makt».

Av de ca. 140 malte alterfrontalene som er bevart fra 12- og 1300-tallets Europa, har museet i Bergen hele nitten. I tillegg har museet flere fremragende utskårne treskulpturer av Maria med Jesusbarnet, som tidligere var plassert ved altere i kirker rundt om på Vestlandet. Typer og stiler gjenspeiler moter og innflytelse fra andre land, hovedsakelig Frankrike og England. En bør også nevne flere rikt dekorerte relikvieskrin dekket av edle metaller i tillegg til krusifikser og døpefonter i stein. Samlingen av romansk kunst vitner om Norges kulturelle blomstring før 1300-tallet, og landets tette bånd til andre land rundt Nordsjøen.

Etter Svartedauden i 1349-50 var Norge svekket i lang tid. Den sengotiske delen av samlingen inneholder et bredt utvalg av kirkeinteriør fra 14- og 1500-tallet. De mest fremragende er en rekke altertavler eller «retabler». Stil og teknikk viser at de er produsert i forskjellige deler av den «hanseatiske verden» i Nordvest-Europa, som Bergen var en del av. I denne delen av samlingen finnes også messehagler og andre liturgiske tekstiler og kar, to malte helgenskap, forskjellige krusifikser, epitafier, lysestaker og en malt fane. Til sammen gir de romanske og gotiske kirkeinteriørene oss et unikt inntrykk av hvordan bygdekirkene i middelalderen så ut, både i Norge og i andre deler av Europa.