Da disse kirkemodellene i tre kom til museet, ble de registrert (med spørsmålstegn) som relikvieskrin eller som tabernakel for oppbevaring av hostien. Men på 1970-tallet viste Bernt C. Lange på overbevisende måte at slike miniatyrkirker fungerte som kroninger av helgenskap. Kirkemodellen fra Kinsarvik har T-formet grunnriss med et høyt tårn i midten. Alle veggene er påmalt svarte lansettvinduer, og skråtakene er dekorert med vertikale blå striper avtonet mot hvit. Øverst på frontgavlen er det anbrakt en rund skive med et hvitt kors på svart bakgrunn. Alle gavlene er flankert av tynne spir, disse omgir også kirketårnet. Kirkemodellen fra Borgund har grovere utføring enn den fra Kinsarvik, med hastig påmalte vindusmotiver, men viser større variasjon (lansett- og firpassformer). Fremre og venstre sidegavl er kronet med runde skiver med korsmotiv. Som i Kinsarvik er tårnspissen på modellen fra Borgund omgitt av spir.
Ut fra målene til kirkemodellene kan man beregne bredden på de tapte helgenskapene de har tilhørt, i åpen tilstand. I Kinsarvik var dette minst 170 cm og i Borgund hele 200 cm. For så store helgenskap virker ingen annen plassering enn høyalteret i de respektive kirkene tenkelig. I Norge er det bevart deler av helgenskap av samme størrelse, for eksempel i Hedalen stavkirke (Madonna, rygg, fire fløyer og kirkemodell) og Reinli stavkirke (fire fløyer og kirkemodell, sistnevnte modell nå i Oslo, Kulturhistorisk museum, inv. nr. C7292). Kirkemodellene har blitt tolket som henvisninger til det himmelske Jerusalem eller som symbol på jomfru Maria i hennes rolle som Ecclesia. Man bør likevel være forsiktig med altfor spesifikke fortolkninger, da arkitektoniske former også kronet andre helgenfigurer og forekommer i andre sammenhenger.
Norge, 1260-1270
Fra Dale i Luster (Sogn), på museet før 1837
Furutre, polykromi
H 151 x B 41 x D 39 cm
Inv. nr. MA 49