Disse portalene dateres til ca. 1180 og kommer fra Stedje stavkirke i Sogn. Den ble revet i 1867. Utskjæringene plasser den i stiltypen som kalles Sogn-Valdres II, som var utbredt i dette området.

Den udekorerte basen av den første portalen (Stedje I) har en palmettfrise øverst. Over den dukker dyrehoder i profil opp pa hver side av døråpningen, like ved siden av halvsøylene. Fra dyrenes munn vokser hovedstammene, som slynger seg over hele portalens overflate. Fra dem vokser et komplisert mønster av sammenslyngede greiner i ranker som deler seg i innadgående og utadgående spiraler. Alle rankene ender i blader med tre fliker. Mellom spiralene er det drager som ser ut til å bite i greinene. På nivå med den rikt dekorerte buen, som støttes av sylindriske kapitéler, reiser to drager seg. Halene deres er integrert i dekorasjonene på dørvangene. De lange halsene deres hviler på buen, og med åpen munn biter de en krans som dekker et sentralt plassert dyr som har klørne sine i toppen av arkivolten. Dragevingene når opp til øverste kant av gesimsen. Planteornamentene dekorerer også overflatene til halvsøylene, kapitélene og buen.

Fra Stedje stavkirke kommer, i tillegg til den forrige portalen, en andre portal, som kalles Stedje II. I de dekorative motivene kan man se flere paralleller med Stedje I. Over den udekorerte basen står en palmettfrise under dyrehoder gjengitt i profil. Dekorasjonene fortsetter i form av et spiralmønster opp til kapitélene. Over buen står to drager mot hverandre, i likhet med på Stedje I. Blant alle de bevarte stavkirkeportalene i Norge skiller eksemplarene fra Stedje seg ut med sin store størrelse.

Portalenes opprinnelige plassering er ukjent. Stedje II har en bredere døråpning, og kan derfor kanskje identifiseres som kirkens hovedportal i vest. Stedje I har noe rikere dekorasjoner, noe som kan tyde på at det var presteinngangen i koret. Usikkerheten rundt de opprinnelige portalplasseringene har bakgrunn i at koret i den relativt store stavkirken var blitt erstattet av et nybygg for 1722 og et tårn ble bygd pa vestsiden, som man ser på en tegning av Hermann Schirmer fra 1862. Fram til rivningen i 1867 var fortsatt det middelalderske skipet og rester av svalgangen bevart.

Generelt har dekorasjonene i de utskarne portalene fra norske stavkirker flere fellestrekk med 1100-tallets steinarkitektur i Vest- og Sentral-Europa (for eksempel Ely i England, Mainz i Tyskland og Pavia i Italia). Men mens strukturen og ornamenteringen i de norske stavkirkeportalene i stor grad var basert på europeiske forbilder, ble de dekorative mønstrene kombinert med eldre nordiske tradisjoner.

Denne nederste delen av en stav kommer fra Stedje stavkirke i Sogn, som ble revet i 1867. I 80 cm høyde er det risset inn en runeinnskrift: «Þenna staf gaf Sigríðr á Hv[áli f]yrir sálu Arndórs ok sér til miskunnar» («Denne staven ga Sigrid på Kvåle for Arndors sjel og seg til miskunn»). Fra Sverres saga kjenner vi en Arnþórr som bodde på gården Kvåle, ikke langt fra kirken på Stedje. Ifølge sagaen ledet han under borgerkrigstiden sogningene i et opprør mot kong Sverre Sigurdssons sysselmann vinteren 1183-1184. Dette opprøret førte til slaget ved Fimreite i Sognefjorden i juni 1184, da alle gårdene i området ble brent og bare kirken ble skånet. Lorentz Dietrichson gikk ut fra at Arnþórr fra sagaen var den samme som den i innskriften. Arnþórr må ha dødd før slaget, siden sagaen ikke nevner ham i sammenheng med det. Av det kan man slutte seg til at kirken må ha stått ferdig før juni 1184.

 

Runologene Magnus Olsen og Oluf Rygh betviler denne teorien og foreslår et annet familiemedlem med det samme navnet. De går ut fra en tidligere datering av kirken og argumenterer for at sagatekstene ville ha nevnt fullføringen av kirken. Ut fra stilen på runene kan innskriften likevel ikke dateres før 1160-1175. Uansett gir innskriften et sjeldent innblikk i middelalderens fromhetspraksis og reisningen av en stavkirke som fellesprosjekt i menigheten. Lignende fremstillinger av fellesbyggeri finnes i Auvergne (Frankrike), hvor flere kirker fra 1100-tallet har kapitéler med fremstillinger av lekfolk som presenterer sine enkeltsøyler. I Volvic, for eksempel, fremstilles en prest som mottar en søyle fra en lekmanns hender, og gjennom inskripsjonen identifiseres lekmannen som Guillelme de Bezac. Han gir gaven «til sin egen og sin kones sjelers [frelse]».

Norge, ca. 1180
Fra Stedje i Sogn, på museet siden 1867
Furu
H 424 x B 204 x D 17 cm (portal I)
H 425 x B 186 x D 15,5 cm (portal II)
H 157 cm, diameter 54 cm (stav)
Inv. nr. MA 122a-c, MA 123a-c, MA 125