Under restaureringer av denne madonnaskulpturen på 1960-tallet ble det funnet pergamentfragmenter med skrift i figurens uthulede bakside. Nylig ble disse pergamentene gjenfunnet i arkivet til Universitetsmuseet, og tolket. Fragmentene er trolig fra en messebok. De var blitt gjenbrukt til å fylle hull som hadde oppstått i figuren under utskjæringen – før polykromien (farge og forgylling) ble anbrakt. Ifølge paleografer, eksperter på gammel skrift, peker skrifttype mot at teksten ble skrevet i en nordfransk skrivestue. Stilistisk utviser figuren likheter med både nordfranske og norske madonnaer fra midten av 1200-tallet. Dette illustrerer den internasjonale utbredelsen til denne madonnatypen.
Som en del av forskningsprosjekter rundt helgenskap, ble det i 2020 oppdaget at et baldakinskap i kirkekunstsamlingen trolig hører sammen med figuren. Mens figuren kom inn i samlingen allerede på 1860-tallet, ble baldakinen først registrert i 1902. Den ble notert som å være fra Giske på Sunnmøre. Imidlertid peker en kilde fra 1860-tallet på at madonnaen kom inn i samlingen med et slags skap.
Kunstteknologisk granskning har avslørt sammenfallende malt dekorasjon mellom skapet og Kyrkjebømadonnaen. Malte svarte sirkler omgitt av små prikker kan sees både på skapets podium og på Marias trone. Dessuten passer femkantformen oppå podiet helt med bunnen av figuren, hvilket bekrefter at de to opprinnelig har hørt sammen. Skapet har mistet sine fire fløydører, og baldakinen over Marias hode er bare delvis bevart.
Trolig laget i Nord-Frankrike, ca. 1250
Fra Kyrkjebø (Sogn)
Inv. nr. MA 292; MA 334b